anne-k-2-nett-(1).

Tiltro til Gud

I nær 25 år har Anne-Karin Apalseth vært knyttet til Sandom Retreatsenter. Gjennom alle disse årene har hun sett på nært hold hvordan Gud arbeider med mennesker og hvordan han arbeider med henne selv.

– Jeg har hele tiden sett at jeg trenger å reise på retreat for egen del, for å pleie relasjonen til Gud. Jeg utvikler meg som menneske og lytter mer. Ved å delta på retreat for egen del, får jeg utvikle den tosidige kjærligheten til Gud. Hans kjærlighet til meg og min til ham. Jeg er blitt mer begeistret for retreat en før, sier Anne-Karin Apalseth.

ET KALL: – Jeg vil gjerne styrke eller forfriske den enkeltes kontakt med Gud, sier Anne-Karin Apalseth.

Ved å holde ved like egne retreaterfaringer får hun inspirasjon til å tilrettelegge retreat for andre. Gjennom årene har hun ikke minst sett hva som skjer med gjestene på relativt kort tid.

Vi sitter i samtalerommet og prater. Her har hun samtalt med utallige mennesker gjennom årene.

– Den nære kontakten med Gud har grepet våre liv. Den er ikke navlebeskuende. Men vi får være hans hender og føtter og kanskje også hans bankende hjerte på denne jorden, sier Anne-Karin.

Hun har begge bena trygt plantet på jorden og preges ikke av lykkekristendom. Både glede og smerte er der. Hun ser at Gud ikke tar bort det vanskelige for sine barn, men han er der i det tøffe.

Oppreist menneske

– Hva kan stillheten gjøre med oss?

– Den gjør det mulig å lytte både til Gud og til seg selv. I stillheten blir jeg mer meg selv – et oppreist menneske. Stillheten er ikke tom. I den er det lettere å lytte til Gud, sier Anne-Karin Apalseth.

Hennes eget liv preges mer av dråper med stillhet enn store bolker. Ved å arbeide med retreat har hun fått under huden at Gud er til stede. Han er like mye i oppvasken som i kapellet. Hun rer ikke senger med musikk på øret. Gud er i kroppen hennes. Hun har stor forståelse for Broder Laurentius opplevelse av at Gud var mest nær når han laget mat.

Anne-Karin Apalseth kommer opprinnelig fra Bremanger i Sogn og Fjordane. Tidlig fattet hun interesse for realfag og utdannet seg til sivilingeniør i industriell kjemi ved NTNU i Trondheim. Som barn reiste hun på leir og gikk gradene fra leirdeltaker til leirleder. Hun påtok seg naturlig oppgaver i barnearbeidet og i lagsarbeidet i studietiden.

Fikk jobbene

– Jeg plukket tidlig opp at Sandom fantes og ble fascinert av arbeidet med stillhet. Jeg husker godt en nyttåresretreat på Tomasgården og samtaler med Virve Tynnemark. Ikke lenge etter at jeg hadde giftet seg med Steinar Hov, søkte vi stillingene som husfolk på Sandom, og fikk jobbene, forteller hun.

Da barna var små, klarte de seg greit. Med ungdommer i huset var det nødvendig å spe på inntektene med bijobber utenfor Sandom. Hun begynte å undervise i realfag ved Lom videregående skole. I dag har hun deltidsstilling i trosopplæring i Vågåmo.

– Det å få impulser utenfra var like viktig som å tjene litt ekstra. Vi har hele tiden levd nøkternt og ikke reist til utlandet på ferieturer. Å vandre i fjellet om sommeren kan være like verdifullt, forteller Anne Karin Apalseth.

Hun innrømmer at det er økonomisk sårbart å drive et retreatsted. Halvparten av inntektene er betaling fra de som er på retreat. Resten er gaver fra den indre krets av venner av Sandom, andre givere og offer i kirker og forsamlinger.

– Mange ganger har vi stått opprådd og ikke visst hvordan vi skulle få penger til nødvendige reparasjoner eller til oppussing. I alt har jeg sett hvor stor Gud vi har. Da vi for noen år siden måtte ha en stor reparasjon av kloakken, ringte en mann og lurte på om han kunne få sende en sjekk, forteller hun.

Ser resultater

– Hva gjør du på Sandom?

– Som daglig leder har jeg hovedansvar for personal, administrasjon, økonomi og retreattilbudet.  Sammen med Anna Magni Larsen og Steinar Hov leder jeg retreater. Ester går av med pensjon. Derfor søker vi nå etter ny medarbeider. Ellers er jeg på kjøkkenet, vasker, sparkler og maler. Av og til er det godt å gjøre noe praktisk fordi jeg ser synlige resultater av det jeg gjør. Jeg er med i korps i Lom og går på «Step» for å holde kroppen i form.

– Hva har Gud betydde for deg gjennom livet?

– Helt fra jeg var liten har jeg kunnet spørre Gud om hjelp når det klosset seg til. Gud er også en å bryne seg på når jeg er skikkelig sint. Jeg har hatt noen nærkamper med Gud. Både han og jeg har tålt det. Gud omgir meg på alle sider. Han gjennomsyrer det jeg er god på, er der i det jeg er svak på og bærer meg i det smertefulle.

– Kanskje er han litt glupere enn meg. Hans ubetingete kjærlighet gjør noe med meg. Han tvinger meg ikke og forlater meg ikke om jeg sier nei til et og annet.

Forfriske kontakten

– Hva ønsker du særlig å hjelpe mennesker med?

– Jeg vil gjerne styrke eller forfriske den enkeltes kontakt med Gud, hjelpe dem til å komme tettere inn til Guds hjerte eller oppdage hvor tett på de er. Jeg vil hjelpe mennesker til å la troen leve i hverdagen. La han være en hvile og inspirasjonskilde. Den personlige samtalen og den åndelige veiledningen er blitt viktigere for meg med årene, sier Anne-Karin Apalseth.

I kapellet deler hun ut vin og brød og ber om Guds velsignelse før de går til frokost og begynner dagen.